Atle har ordet vol. 2
Våren 2022 bad vi Atle skrive noen ord i forbindelse med at han la opp som spiller. Innlegge fikk tittelen «Atle har ordet» kan kan fortsatt finnes i arkivet her på siden. Lite visste vi at vi to år senere måtte spør Atle om en ny oppsummering – denne gangen etter et halvt år i trenerstolen for Nærbø Herrer
Et halvt år som trener for a-laget sammen med Rune er over, og jeg sitter igjen med utrolig mange kjekke opplevelser.
Det er lett å tenke at poeng borte mot Elverum og Drammen kanskje var de kjekkeste opplevelsene, men i etterkant er det litt andre ting som skiller seg mest ut for min del. Først og fremst har jeg igjen fått kjenne på stoltheten av å stå midt i det foran et fullsatt og kokende hjemmepublikum. Etter så lang tid borte hadde jeg nesten glemt hvor utrolig rå stemning som oppstår når det står viktige poeng på spill. Så til alle dere som kamp etter kamp, år etter år møter på tribunen for å støtte laget; tusen takk! Dere er mye viktigere for laget på banen enn dere aner.
En annen kjekk opplevelse har vært å få lov til å bli kjent med Joachim, Gustav, Jesper og Kasper som er nye siden sist for min del. Alle fire er fantastiske representanter for klubben, og viktige brikker for veien videre.
Gjengen, både spillere og trenere, som gjenstod fra jeg spilte selv har også tatt i mot meg og vært positive fra første øyeblikk. Det at jeg på ny har fått lov til å være en del av «min gjeng», på tur, i garderoben og på trening har vært utrolig morsomt.
En stor del av denne opplevelsen har også vært å få jobbe enda tettere med Rune. Et sted mellom 2 og 5 telefonsamtaler daglig har vært normen, og samtlige har handlet på en eller annen måte på hvordan laget hele tiden kan bli litt bedre. Gløden og viljen til å lykkes, sammen med støtten og hjelpen jeg til enhver tid har fått er noe jeg er evig takknemlig for å ha fått opplevd. Hvordan du klarer etter så mange år å være like sugen på utvikling og forbedring har vært utrolig kjekt å få lov å oppleve på så nært hold. Tusen takk!
I tillegg så må jeg også få takket foreldre, svigermor, søsken, venner, kollegaer og alle andre som har stilt opp som barnevakt, vikar og besatt alle andre oppgaver jeg har skyvd ifra meg den siste tiden, jeg setter stor pris på alle som har bidratt til at jeg har fått lov til dette.
Sist, men ikke minst, en stor takk til Ida som har ofret mye av sine ettermiddager, kvelder og helger på hjemmebane for at jeg skulle få lov til å suse rundt med en litt barnslig guttegjeng 1,5 år etter at jeg egentlig var ferdig. På gjensyn, vi snakkes i hallen!
