Det er med like deler vemodighet og stolthet jeg legger håndballskoene på hylla og trer ut av garderoben og laget jeg har vært en del siden 2004. Som 15-åring i en klubb uten noen lag mellom mitt eget og a-laget lot Trond Knutsen meg bli med de store guttene og prøve meg. Reisen jeg har vært med på, med 5 opprykk og 3 nedrykk mellom Eliteserie og 2.divisjon har vært fantastisk.

Det å få oppleve utviklingen og jobben som er blitt lagt ned i klubben disse årene fra innsiden har vært veldig kjekt. De største og beste minnene jeg sitter igjen med er alle de utrolige personene jeg har spilt med, blitt trent av og ellers møtt i det daglige i Loen. Nærbø IL bør være stolte av å være en klubb som virkelig betyr noe for bygda, og som gir en viktig arena for mange av ungene og ungdommene som bor der. Jeg vil også gjerne gi en stor takk til kjæreste, familie og venner som har støttet og oppmuntret meg gjennom disse årene.

Rune Haugseng fortjener også all heder og ære som han mottar. Det å oppleve på nært hold hvor mange timer han legger ned, hvilken enorm arbeidskapasitet, og vanvittig kunnskap om håndball han besitter har vært en glede. Det viktigste Rune har lært meg har derimot lite med håndball å gjøre. Hvordan han hilser, tar seg tid til alle, løfter opp andre og genuint bryr seg om de rundt seg er en lærdom jeg aldri ville vært foruten. Han er sannsynligvis en av Norges beste håndballtrenere, men først og fremst et fantastisk menneske. Tusen takk for alt, Rune!

En stor takk også til alle på laget som bidrog til at jeg i min siste kamp fikk lov til å løfte et europacup-trofè, det ble en avslutning og en opplevelse jeg aldri hadde trodd jeg skulle få. Et siste tips til alle små og store som går i hallen med en drøm om å spille på a-laget en dag: Vær en god lagkamerat, møt opp for å bli litt bedre hver dag og husk at reisen som håndballspiller er like viktig som hvor du ender opp.

Takk for meg, snakkes i Loen! Atle